Min kollektivhistorie

I august 2018 ankom jeg Gardemoen flyplass, med meg hadde jeg en koffert og sommerfugler i magen. Jeg visste det kanskje ikke, men dette året skulle bli mitt livs tøffeste. Med meg hadde jeg også saksbehandleren min i barneverntjenesten. Jeg husker at det var veldig godt for meg å ha et kjent fjes med til en ukjent plass. Jeg hadde blitt informert om at to ansatte fra kollektivet skulle møte meg på flyplassen, men jeg visste ikke særlig mer enn det. Det blir feil for meg å si at jeg bare hadde sommerfugler i magen, helt ærlig så var jeg dritredd. Jeg husker at jeg var så nervøs for å møte dem. På denne tiden var jeg ekstremt usikker på meg selv, og jeg ville vise meg selv fra min beste side. Selv om det innebar at jeg måtte være en person jeg egentlig ikke er. I etterpåklokskapens navn var dette ekstremt dumt av meg. Å måtte late som du er en person du egentlig ikke er, bare fordi du er usikker, er trist. Jeg husker godt da jeg ble introdusert for de to voksne. Marte kom bort til meg og rakk ut hånden, jeg ga henne et håndtrykk og introduserte meg selv. Hun kommenterte at jeg ga et fast håndtrykk, og at jeg virket selvsikker. Dette ga meg en trygghetsfølelse. Jeg ble spurt om jeg likte å være i naturen, noe jeg faktisk gjør, så jeg svarte ja. De fortalte videre at nye ungdommer blir plassert på noe de kalte «bli kjent tur», for meg var dette å bli plassert på en hytte i skogen for å bli kjent med dem. Dette var for å gi meg noen kjente fjes før jeg skulle videre til hovedhuset der alle de andre var. Jeg visste egentlig ikke helt hvordan jeg skulle reagere, jeg satt i en bil med to vidt ukjente og jeg skulle ut på en skogstur for å snakke. Bilturen føltes ut som en evighet, men jeg klarte å distrahere meg selv med å titte ut av bilvinduet på et ukjent landskap. Dette ga meg en følelse av glede, å se store åkre fylt med både dyr og korn. Marte og Roger prøvde å konversere med meg, men jeg ga korte og uinteresserte svar. Jeg ville heller distrahere meg selv fra det som faktisk skjedde, enn å ta kontroll over situasjonen. Da vi endelig nådde sivilisasjonen følte jeg en lettelse, lettet over å endelig komme meg ut av bilen og få det overstått, men det viste seg like fort at vi bare skulle stoppe for å handle mat og drikke til turen. Kortvarig glede vil jeg kalle det. Plassen vi skulle til ble kalt Bakken, jeg skal innrømme jeg var veldig skeptisk. Jeg forventet en gapahuk plassert midt i svarteste skogen, men det viste seg at jeg tok alvorlig feil. Bakken er en hytte plassert ikke langt ifra en vei, ja det var midt i skogen, men du hadde alt du trengte der. Fin natur, innlagt vann og utedass, jeg fikk en ordentlig «på landet» følelse om jeg kan kalle det det. Da vi hadde fått pakket ut og bosatt oss, satt vi tre oss ned i stuen i hytten. Roger fyrte opp i peisen, mens Marte inviterte meg til en runde kort. Jeg tenkte at jeg måtte i alle fall ha noe som kunne få tiden til å gå fortere, så jeg takket ja. Timene fløy forbi, hvem skulle trodd det. Latteren satt løst og jeg koste meg faktisk. Jeg husker at jeg tenkte at dette var faktisk ikke så ille. Jeg koste meg faktisk i deres selskap, de utstrålte en energi som ga meg en glede. Mange har fordommer mot kollektiv, i alle fall et ruskollektiv. Jeg hadde i alle fall det, og bare ut ifra de to personene jeg var med, kan jeg fortelle at de fordommene var så langt fra realiteten som det går ann. Jeg tok en realitetssjekk, jeg satt midt i skogen i en hytte, med to ukjente ansatte fra et ruskollektiv og jeg følte bare varme gode følelser. Allerede da visste jeg at jeg var på rett sted. Den tryggheten og den genuine gleden jeg kjente på var masse følelser som jeg ikke hadde kjent på lenge, følelser jeg faktisk aldri hadde kjent på før. Jeg følte meg verdsatt, jeg følte at jeg ble sett og hørt. Og ikke minst, jeg skjønte at dette var personer jeg kunne stole på. Alt i alt var jeg på Bakken i to døgn, og i løpet av disse to døgnene gikk vi igjennom alt ifra forventninger, til struktur og regler. Jeg hadde noen gode og dype samtaler med Marte og Roger på den turen, og jeg har alltid hatt et problem med å snakke om følelser. Dette er noe jeg er sikker på Marte og Roger har visst om siden vi begynte å snakke. Ved flere tilfeller gikk jeg langt ut av min komfort sone og fortalte om ting jeg hadde opplevd, og ting som hadde skjedd og med mere. De sier til dags dato at min spesialitet er å skrape på overflaten, og bare fortelle det som har skjedd, men ikke gå dypere inn i det. Jeg forteller ikke følelsene mine knyttet opp mot det, dette er en prosess som er under arbeid. Ved hjelp av Marte og Roger og ikke minst alle voksne på kollektivet har jeg vokst utrolig mye. Mer enn jeg selv trodde var mulig, og selvfølgelig har det vært utfordrende. Jeg har grått, jeg har kjent på skam og ikke minst jeg har følt meg sårbar. Sårbarhet er noe av det verste jeg vet om. På kollektivet brukes det en metafor «du må kle av deg rustningen». For meg betyr dette at du må blottlegge deg selv, du må tørre å være deg selv uansett situasjon.

I rusbehandling jobber man ikke bare med rus, man jobber med familie og familierelasjon, man jobber med fortid og fremtid, med nettverk, både positivt og negativt. Jeg har hatt mine opp- og nedturer. Det å stå i rusbehandling er tøft, det skal ikke tas lett på. Enkelte dager har jeg hatt lyst til å bare gi opp, gi etter for fristelsen. Det er da dette med kollektiv slår til, du er aldri alene. Du trenger ikke lenger å stå alene med problemene dine, du har folk rundt deg. Både voksne og ungdommer som kan støtte deg og gi deg råd.
Ikke lenge etter jeg hadde flyttet inn på kollektivet hadde jeg en rusepisode. Jeg var i en usikker periode i livet mitt og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Det eneste som var naturlig for meg for å takle denne følelsen var å ruse meg. Dette var for meg i øyeblikket noe av det dummeste jeg kunne gjøre, men jeg tenkte ikke. I etterkant av dette har jeg lært utrolig masse. Jeg har lært at jeg trenger ikke rusen som en støttepartner. Jeg trenger bare en god lytter, og at det hjelper ikke å flykte fra følelsene sine. Det eneste som nytter er å snakke om de og forstå de. Det jeg innså med dette var at jeg ikke lenger trengte rusen i livet mitt, det eneste jeg trengte var å bli sterk nok i meg selv til å kunne takle motgangen. Og det er akkurat dette kollektivet har hjulpet meg, og fortsetter å hjelpe meg med. Alle kan ha en dårlig dag, men det er måten du håndterer den dårlige dagen på som telles.
Det oppholdet på kollektivet har hjulpet meg med, og som jeg vil ta med meg videre;
-Å bli sterkere i meg selv, og ha troen på meg selv.
-Å innse at jeg ikke er alene, og kommer aldri til å være det.
-At det alltid kommer til å finnes de som bryr seg.
-At uansett motgang, ikke gi opp og aldri mist håpet.
-Og til syvende og sist alltid sett meg selv først.

På tiden min i rusbehandling har jeg vokst ubeskrivelig masse, jeg gikk fra å være en person med null fremtidsplaner til å sitte her i dag og fortelle min kollektivhistorie. Både ungdommer og voksne på kollektivet har hjulpet meg til å få tilbake troen på meg selv, til å sette meg selv mål og ambisjoner i livet og ikke minst leve opp til de. Og det setter jeg utrolig stor pris på, og jeg har faktisk ikke ord til å beskrive min takknemlighet.

Så ja, tusen hjertelig takk for det!